Sol, krig og tempel

Naa sitter vi inne paa et kjoepesenter i Singapore, dagen foer retrett og hjemreise. Vi ble enige om at vi burde skrive en avsluttende blogg, selv om vi kan fortelle alt selv om et par dager.

Siste blogg ble avsluttet med Hoi An, Vietnam, hvor vi fikk skreddersydd dresser og kjoler til en broekdel av norsk pris, (uten at vi kan si vi er oppdatert paa norske skredderpriser). Etter en droey uke i Hoi An, tok vi bussen videre til strandbyen Nha Trang lenger soer.

Nha Trang har alt som skal til for aa kunne tiltrekke seg horder av tyskere og engelskmenn, men siden de har valgt aa legge Vietnams svar paa E6 tvers igjennom den vakre strandparaden, drukner det meste av idyllen i motorstoey. Maa nevnes at vi spiste turens beste maaltid paa ”Le Petit Bistro”, etter tips fra Marit. (Takk for den). Oppholdet i Hoi An spiste opp en del av oppholdet i Nha Trang, som dermed ble kortere enn planlagt. Vi maatte ogsaa rekke et obligatorisk besoek til det kontroversielle, (i hvertfall for den amerikaniserte delen av verden), ”War museum” i Saigon.

Saigon som uten sidestykke er verdens mopedhovedstad, ble en heller kort affaere, men tre hektiske dager gjestet vi byen. ”War museum” er noe saa enestaaende som et krigsmuseum omhandlende vietnamkrigen, sett fra vietnamesisk side. Historien avviker overraskende sterkt fra den amerikanske versjonen vi har blitt matet gjennom filmer og generell omtale. Enkel, men veldig virkningsfull vietnamesisk propaganda. Dagens blasfemiske hoeydepunkt stod en kiosk som solgte zippolightere med den amerikanske oernen til 14 USD for. Uansett en sterk opplevelse som anbefales for alle som skulle rote seg ned i de traktene.

Vi dro opp til Phnom Penh, Kambodsja dagen etter. Et land som fortsatt slikker saarene etter millitaerdiktaturet ”Khmer Rouge” (-75 - 79) under ledelse av Pol Pot. Vi tok en tuk-tuk-tur ut til ”killing fields”, som under millitaerregimet paa 70 - tallet hadde omtrent samme funksjon som ”Auschwitz” paa 40 – tallet. Et helt grusomt slakteri som heldigvis ikke har blitt utbygd til noe mer enn et saare enkelt museum

I Phnom Penh ble dagene brukt til sightseeing til fots i en by med sterke og tydelige kontraster. Vestlig luksus og barnearbeid haand i haand. Smaa jenter gaar rundt og selger boeker som de baade kan forklare innholdet i, samt argumentere for paa flytende engelsk. Det uten noe skolegang aa skryte av.
Sihanoukville soervest i Kambodsja er en strandby som nyter godt av antall soltimer og en vakker strand. Vi tok inn paa det britiskskeide hostellet ”Monkey Republic” som er et mekka for partyklare backpackere. Allerede foerste kvelden ble vi kjent med masse folk, som ble vaare foelgesvenner resten av uka.

”Sihanoukville” ble et av de stedene som grep tak i deg og ikke ville gi slipp. Utenom strand, snorkling, boette og ball, hyrte vi en baat med skipper for en dag og dro ut til noen nabooeyer for aa faa litt avkopling. Siden vi ogsaa her ble tjue stk., ble det ikke mye til avkopling. Den to timer lange tilbaketuren ble akkompagnert av et fryktelig lyn og tordenvaer med tilnaermet null sikt. En liten forsmak paa den kommende monsunen som satte opp stressfaktoren betraktelig. Men hjem kom vi og det maatte jo selvfoelgelig feires.

Vi dro nordover etter en droey uke i 120. Siem Reap utartet seg som mye mer enn en base for templene i Angkor. En delvis turistifisert by med masse sjel. Men ogsaa her, som overalt i Kambodsja, merker man den direkte og inndirekte arven etter Pol Pot. Vi dro opp til Angkor Wat (hovedtempelet) i moerket halv fem den foerste morgenen, og fikk dermed med oss soloppgangen over tempelet.

Etter aa ha blitt avdekket av sollys, ble det klinkende klart for oss hvorfor dette omraadet regnes som et av verdens underverk, og hvorfor det staar paa UNESCOs verdensarvliste.

Vi hyrte en tuk-tuk som tok oss rundt store deler av omraadet, og forsoekte aa faa med oss mest mulig av templene paa en dag.

Siam Reap var ogsaa stedet der vi feiret khmer nyttaar. Alle generasjoner danset rundt i gatene, hadde vannkrig og kastet mel paa hverandre (en uheldig kombinasjon). Et lite snev av det tidligere nevnte karnevalet i Brasil.

Nick og Andrew var to kjempekarer fra Canada som ble med oss videre til Koh Chang, Thailand. Etter to dager ble vi enige om aa snu nordover tilbake til Bangkok. Der traff vi tidligere omtalte ”Teacher Charlie” igjen paa akkurat samme sted og i samme setting som sist - holdende gatekonsert med soennen.

Vi ble invitert hjem paa middag til hans kone, soenn og elleve smaa hunder. Etter to netter paa D&D in paa Khao San Road, hjertet av soeroest-Asias turisme, dro vi med buss og baat soerover til Koh Tao sammen med en forsvarsadvokat fra Texas, ved navn Wade. Ikke som folk flest, og meget godt selskap.

Noen dager med strandliv senere, og vi befant oss paa Koh Pangnan, kjent for sine maanerelaterte fester. Vi fikk bare med oss en av de (black moon(?)), men vi ble allikevel ti dager i en bungalow paa stranda.

Siden monsunen virkelig hadde tatt tak paa vestsiden av Thailand, valgte vi aa dra direkte soerover til Kuala Lumpur, Malaysia istedet. Foerste dagen traff vi en hyggelig skotte som hadde bosatt seg der nede. En ganske vanlig melodi i Kuala Lumpur, som oest-Asias olje og gasshovedstad, samt skatteparadis for utenlandske arbeidere. Han tilboed oss gjesterommet sitt, som laa i et kompleks med privat basseng, treningsrom, badstu etc. Siden temperaturen og luftfuktigheten var paafallende, ble det et samstemt ja til det tilbudet. Gordon og hans samboer Awmekin(?) endte opp med aa bli menneskehistoriens mest generoese verter, med gratis mat, drikke, egen noekkel og til og med leveringsservice av lunsj ned til bassenget.

Ingenting ville de ha igjen, men vi fikk ihvertfall sneket inn en gave eller to. Etter fem dager i Kuala Lumpur dro vi i dag ned til Singapore. I morgen drar vi hjem, og gleder oss veldig til aa se igjen folk og dyr. Kjoettkaker, brunost og fungerende infrastruktur takk!

Snakkes veldig snart alle sammen.

P.S. Magnus og Ida: Vi fikk med oss meldingen, og det blir hyggelig aa treffes i sommer.

Gratulerer saa mye til Siri (Aases kusine) og Steve med soennen, Even Benjamin! Ser fram til aa hilse paa han i konfirmasjonen til Ida.

Tuk-tuk, harmoni og fullmaane

Xin chao!

Etter en del om og men har vi naa kommet oss til Hoi An paa oestkysten av Viet Nam. Her er det trolig flere skreddere per innbygger enn noen annen by i verden, og konkurransen dem imellom for oss kunder, er paa randen av borgerkrig. Det merkes godt at den sterkeste turiststroemmen har avtatt, for selv om gateselgerne og innkasterne florerer, finner man fred og ro her.

Den seneste bloggen ble avsluttet med et loefte om blogging fra Hong Kong, men til det var det alt for mye aa se og gjoere. Vi floey med South African Airlines fra Sao Paulo til Johannesburg, og videre samme dag til Hong Kong. Foroevrig et helt supert flyselskap, med den stoerste kulinariske opplevelsen vi har hatt ombord paa et fly, selv om det ikke trenger aa staa saa sterkt.

Aa lande i et av oestens stoerste finanssentrum, sto i sterk kontast til Brasil og spesielt Sao Paulos utdaterte biler, manglende hygiene og falleferdige hus. Hong Kongs posisjon i den private kapitalistiske oekonomien blir lett synlig med uttallige autoriserte Rolex-forhandlere, Rolls Royce, Lamborghini og et klassegap kun faa kvartaler fra hverandre. Vi tok inn paa "Mirador Mansion" som viste seg aa vaere mange hosteller i ett og samme bygg. Etter et tosiffret antall visninger, forsto vi til slutt at alt over 15m2 var for luksus og regne. Men vi ble til slutt fornoeyd med innkvarteringen.

Dagene i Hong Kong gikk med til vandring, shopping, og sightseeing. Et helt fantastisk subwaysystem, og den kompakte byplanleggingen gjorde at vi paa vaare faa dager rakk aa faa med oss en god del av hva denne finans- og kulturmetropolen har aa tilby. Blant annet det glorete, men akk saa imponerende "Symphony of lights", som er et samarbeidende lys og lasershow mellom de stoerste skyskraperne i havna. Hver kveld klokka aatte fremviser de et 20 min. langt digitalt show, akkompagnert av instrumental, kinesisk floetepop. Den andre kvelden fant vi, etter et godt samarbeid mellom Aases gode kartkunnskaper og Ole Daniels generellt brukbare, men til tider vaklende retningssans, fram til et gigantisk kveldsmarked med det misvisende navnet "Ladies market". Her fikk vi brent litt over den planlagte summen, og traff to hyggelige briter da Ole Daniel spoerte om prisen paa en skjorte til det som kunne se ut som innehaveren av boden, og fikk som svar "Why'd you ask me? No clue, mate", paa bred cockney. Disse to ble vaare guider den paafoelgende dagen, og tok oss med til "Victoria Peak" (et utsiktspunkt oppe i aassiden som gir deg fantastisk utsikt over Hong Kong harbour og byen rundt). Etter tre netter, satte vi oss paa flyet soervestover og landet i Bangkok tre turbulente timer senere.

Vi landet klokka elleve (pm) og tok raskt en taxi inn til "Banglamphu". En vestligvendt og kommersiell bydel, ved bredden av "Nam Mae Chao Phraya"-elven, som nok har en stoerre skandinavisk enn lokal befolkning. Man vet hva som venter en, men etter vaermeldingen aa regne, ble suget etter air condition og basseng paa taket for sterkt. Og vaermeldingen tok ikke feil. Da vi to timer etter landing, gikk ut for aa faa oss nudler og en kald pils, var det fortsatt godt over 30 C.

Du kan naermest lukte den stekende heten (vet vi ikke skal klage :) , frityr, kloakk, curry og siden det nok er flere svensker enn katalysatorer i byen; eksos. Tuk-tuk sjaafoerene (som har faatt et mildt sagt frynsete rykte etter avleveringer paa feil adresse) vil vite hvor du er paa vei, mens gamle damer i fityros vil vite hvor du kommer fra, og avleverer en og annen norsk glose, til vaar etterhvert dalende begeistring. Vi ble bare tre dager, men rakk aa innaande energien og stresset, men samtidig roen og vennligheten.

Foerste natten ble vi kjent med 49 aar gamle "teacher - Charlie"- en meget eksentrisk og inspirerende hippie som holdt gatekonsert med soennen sin. Etter mange timers samtale om kjaerlighet, fred, mennesket som ett, Chief Seattle, Albert Einstein, musikk, og hans fantastiske kone samt elleve hunder, ble vi enige om at han skulle hjelpe oss med aa finne en god reisegitar. Dagen etter moette Charlie opp, presist som avtalt, utenfor Siam Square med det graae haaret i strikk, store solbriller og capoen i femte baand. Siden han hadde flyttet til Bangkok og bodd der i over 30 aar, snakket han flytende Thai og visste godt hvilke musikk- og "second hand" - forretninger vi burde se i foerst. Etter et par timer endte vi opp med to nye akkustiske Fender, (en god og en fullt brukbar), med bager og ekstra strengesett for den nette sum av 7600 baht, som tilsvarer ca 1800 norske kroner. Et riktig nokasran. Siden vi da endte opp med tre gitarer paa tre pers maate jo disse proeves i harmoni paa gata.
Et nattog til Ubon Ratchathani, lokalbuss over grensa, tuk-tuk til busstasjonen og vi befant oss i Pakse, nord i den soerlige delen av Laos. Vi hadde paa forhaand bestemt oss for aa besoeke Si Phan Don - "four thousand islands", helt soer i Laos paa grensa til Kambodsja. Fra Pakse tok vi en "chickenbus" fullstendig uten engelsktalende mennesker. Siden bussen ogsaa virket som frakt for et tonn vannmeloner, spredt utover golvet med akkurat nok rom til at de konstant hoppet, spratt og rullet rundt paa lasteplanet, ble vi ganske passende sittende som hoener i de paafoelgende 3 timene. Vi fikk innfoering i hvordan plastikkversjonen av en pumphagle fungerte fra en sjuaaring, og ble tilbudt diverse lokal fastfood. Etter en fullstendig overpriset baattur (kano med paahengsmotor), kom vi endelig fram til "Don Det" - en perle av en liten oey, fritt for bil og asfalt, ved bredden av mektige "Mekong".

Vi fant en bungalow hos mama Saioi, som fungerte som husvert, kokk, venn og mamma for alle oss som bodde i de seks bungalowene (40kr per natt). Tiden i "Don Det", som naturlig nok overskred det som foerst ble avtalt oss imellom, ble brukt til baade kano- og kajakkpadling til diverse smaaoyer hvor vi forsoekte aa "kommuniserte" med lokale, tubing (som innebaerer aa ligge i en badering og sakte drive medstroems), sykkelturer med et sveitsisk par, morgenbad i Mekong, generell avslapping og turer til den lokale reaggebaren paa kvelden.

Den tredje kvelden ble vi invitert med paa fullmaanefest av en omreisende brite som arrangerte det hele. Rundt regnet 60 backpackere ble fraktet i skytteltrafikk til og fra den lille oeya med den vakre stranda i overfyllte motoriserte kanoer. Turen ble lenger enn ventet siden vi titt og ofte grunnstoette. Solen gikk raskt ned, men det sterke maanelyset gjorde det mulig aa holde baade fotball- og bocciaturnering, allsang med gitar og kveldsbad i det glovarme vannet.

VIP - buss tilbake til Pakse sammen med en artig brite og hans soete tsjekkiske vennine, og saa videre til en bitteliten toerr, men frodig tettsted med navn "Tadlo". Kjent for kaffen og en iskald elv med fossefall og smaa oaser. To netter i en enda billigere bungalow (20kr per natt), foer vi satte fart for Viet Nam.

Fra Savannakhet i Laos tok vi en busstur over grensa til Viet Nam som lett faar pallplassering over sykt ukomfortable bussturer. Paa grunn av muttere, spikere og skarpe metallkanter som spriket til alle kanter inne i bussen (som kan dateres tilbake til hammeren), maatte vi sitte pent paa plassen vaar for ikke aa bli opprevet og faa koldbrann i en og samme bevegelse. Vi ble hyggelig overrasket av seks timers venting paa grensa fordi kontoret aapnet klokka sju. Siden billettkontrolloeren foelte for aa vugge seg i soevn med ringelyder paa sprengte mobilhoeytalere, i en koeyeseng han ikke akkurat lydloest spant opp mellom vinduet og doera inne i bussen, ble vi to sittende aa spille kort inne paa restauranten hele natta. Bussen gikk overraskende hele veien til Da Nang, og naa befinner vi oss altsaa 3 mil soer for Da Nang i Hoi An.

Vi moette tilfeldigvis paa Stein-Erik og Karoline, to venner fra Hamar, som vi skal ut med i dag. Foerst skal vi maales opp for skreddersydde dresser og kjoler.

Vi har det som plommen i egget!

Lover ingenting angaaende blogging, men saa fort vi orker.

Savner alle der hjemme.

Tam biet.