Sol, krig og tempel

Naa sitter vi inne paa et kjoepesenter i Singapore, dagen foer retrett og hjemreise. Vi ble enige om at vi burde skrive en avsluttende blogg, selv om vi kan fortelle alt selv om et par dager.

Siste blogg ble avsluttet med Hoi An, Vietnam, hvor vi fikk skreddersydd dresser og kjoler til en broekdel av norsk pris, (uten at vi kan si vi er oppdatert paa norske skredderpriser). Etter en droey uke i Hoi An, tok vi bussen videre til strandbyen Nha Trang lenger soer.

Nha Trang har alt som skal til for aa kunne tiltrekke seg horder av tyskere og engelskmenn, men siden de har valgt aa legge Vietnams svar paa E6 tvers igjennom den vakre strandparaden, drukner det meste av idyllen i motorstoey. Maa nevnes at vi spiste turens beste maaltid paa ”Le Petit Bistro”, etter tips fra Marit. (Takk for den). Oppholdet i Hoi An spiste opp en del av oppholdet i Nha Trang, som dermed ble kortere enn planlagt. Vi maatte ogsaa rekke et obligatorisk besoek til det kontroversielle, (i hvertfall for den amerikaniserte delen av verden), ”War museum” i Saigon.

Saigon som uten sidestykke er verdens mopedhovedstad, ble en heller kort affaere, men tre hektiske dager gjestet vi byen. ”War museum” er noe saa enestaaende som et krigsmuseum omhandlende vietnamkrigen, sett fra vietnamesisk side. Historien avviker overraskende sterkt fra den amerikanske versjonen vi har blitt matet gjennom filmer og generell omtale. Enkel, men veldig virkningsfull vietnamesisk propaganda. Dagens blasfemiske hoeydepunkt stod en kiosk som solgte zippolightere med den amerikanske oernen til 14 USD for. Uansett en sterk opplevelse som anbefales for alle som skulle rote seg ned i de traktene.

Vi dro opp til Phnom Penh, Kambodsja dagen etter. Et land som fortsatt slikker saarene etter millitaerdiktaturet ”Khmer Rouge” (-75 - 79) under ledelse av Pol Pot. Vi tok en tuk-tuk-tur ut til ”killing fields”, som under millitaerregimet paa 70 - tallet hadde omtrent samme funksjon som ”Auschwitz” paa 40 – tallet. Et helt grusomt slakteri som heldigvis ikke har blitt utbygd til noe mer enn et saare enkelt museum

I Phnom Penh ble dagene brukt til sightseeing til fots i en by med sterke og tydelige kontraster. Vestlig luksus og barnearbeid haand i haand. Smaa jenter gaar rundt og selger boeker som de baade kan forklare innholdet i, samt argumentere for paa flytende engelsk. Det uten noe skolegang aa skryte av.
Sihanoukville soervest i Kambodsja er en strandby som nyter godt av antall soltimer og en vakker strand. Vi tok inn paa det britiskskeide hostellet ”Monkey Republic” som er et mekka for partyklare backpackere. Allerede foerste kvelden ble vi kjent med masse folk, som ble vaare foelgesvenner resten av uka.

”Sihanoukville” ble et av de stedene som grep tak i deg og ikke ville gi slipp. Utenom strand, snorkling, boette og ball, hyrte vi en baat med skipper for en dag og dro ut til noen nabooeyer for aa faa litt avkopling. Siden vi ogsaa her ble tjue stk., ble det ikke mye til avkopling. Den to timer lange tilbaketuren ble akkompagnert av et fryktelig lyn og tordenvaer med tilnaermet null sikt. En liten forsmak paa den kommende monsunen som satte opp stressfaktoren betraktelig. Men hjem kom vi og det maatte jo selvfoelgelig feires.

Vi dro nordover etter en droey uke i 120. Siem Reap utartet seg som mye mer enn en base for templene i Angkor. En delvis turistifisert by med masse sjel. Men ogsaa her, som overalt i Kambodsja, merker man den direkte og inndirekte arven etter Pol Pot. Vi dro opp til Angkor Wat (hovedtempelet) i moerket halv fem den foerste morgenen, og fikk dermed med oss soloppgangen over tempelet.

Etter aa ha blitt avdekket av sollys, ble det klinkende klart for oss hvorfor dette omraadet regnes som et av verdens underverk, og hvorfor det staar paa UNESCOs verdensarvliste.

Vi hyrte en tuk-tuk som tok oss rundt store deler av omraadet, og forsoekte aa faa med oss mest mulig av templene paa en dag.

Siam Reap var ogsaa stedet der vi feiret khmer nyttaar. Alle generasjoner danset rundt i gatene, hadde vannkrig og kastet mel paa hverandre (en uheldig kombinasjon). Et lite snev av det tidligere nevnte karnevalet i Brasil.

Nick og Andrew var to kjempekarer fra Canada som ble med oss videre til Koh Chang, Thailand. Etter to dager ble vi enige om aa snu nordover tilbake til Bangkok. Der traff vi tidligere omtalte ”Teacher Charlie” igjen paa akkurat samme sted og i samme setting som sist - holdende gatekonsert med soennen.

Vi ble invitert hjem paa middag til hans kone, soenn og elleve smaa hunder. Etter to netter paa D&D in paa Khao San Road, hjertet av soeroest-Asias turisme, dro vi med buss og baat soerover til Koh Tao sammen med en forsvarsadvokat fra Texas, ved navn Wade. Ikke som folk flest, og meget godt selskap.

Noen dager med strandliv senere, og vi befant oss paa Koh Pangnan, kjent for sine maanerelaterte fester. Vi fikk bare med oss en av de (black moon(?)), men vi ble allikevel ti dager i en bungalow paa stranda.

Siden monsunen virkelig hadde tatt tak paa vestsiden av Thailand, valgte vi aa dra direkte soerover til Kuala Lumpur, Malaysia istedet. Foerste dagen traff vi en hyggelig skotte som hadde bosatt seg der nede. En ganske vanlig melodi i Kuala Lumpur, som oest-Asias olje og gasshovedstad, samt skatteparadis for utenlandske arbeidere. Han tilboed oss gjesterommet sitt, som laa i et kompleks med privat basseng, treningsrom, badstu etc. Siden temperaturen og luftfuktigheten var paafallende, ble det et samstemt ja til det tilbudet. Gordon og hans samboer Awmekin(?) endte opp med aa bli menneskehistoriens mest generoese verter, med gratis mat, drikke, egen noekkel og til og med leveringsservice av lunsj ned til bassenget.

Ingenting ville de ha igjen, men vi fikk ihvertfall sneket inn en gave eller to. Etter fem dager i Kuala Lumpur dro vi i dag ned til Singapore. I morgen drar vi hjem, og gleder oss veldig til aa se igjen folk og dyr. Kjoettkaker, brunost og fungerende infrastruktur takk!

Snakkes veldig snart alle sammen.

P.S. Magnus og Ida: Vi fikk med oss meldingen, og det blir hyggelig aa treffes i sommer.

Gratulerer saa mye til Siri (Aases kusine) og Steve med soennen, Even Benjamin! Ser fram til aa hilse paa han i konfirmasjonen til Ida.

Tuk-tuk, harmoni og fullmaane

Xin chao!

Etter en del om og men har vi naa kommet oss til Hoi An paa oestkysten av Viet Nam. Her er det trolig flere skreddere per innbygger enn noen annen by i verden, og konkurransen dem imellom for oss kunder, er paa randen av borgerkrig. Det merkes godt at den sterkeste turiststroemmen har avtatt, for selv om gateselgerne og innkasterne florerer, finner man fred og ro her.

Den seneste bloggen ble avsluttet med et loefte om blogging fra Hong Kong, men til det var det alt for mye aa se og gjoere. Vi floey med South African Airlines fra Sao Paulo til Johannesburg, og videre samme dag til Hong Kong. Foroevrig et helt supert flyselskap, med den stoerste kulinariske opplevelsen vi har hatt ombord paa et fly, selv om det ikke trenger aa staa saa sterkt.

Aa lande i et av oestens stoerste finanssentrum, sto i sterk kontast til Brasil og spesielt Sao Paulos utdaterte biler, manglende hygiene og falleferdige hus. Hong Kongs posisjon i den private kapitalistiske oekonomien blir lett synlig med uttallige autoriserte Rolex-forhandlere, Rolls Royce, Lamborghini og et klassegap kun faa kvartaler fra hverandre. Vi tok inn paa "Mirador Mansion" som viste seg aa vaere mange hosteller i ett og samme bygg. Etter et tosiffret antall visninger, forsto vi til slutt at alt over 15m2 var for luksus og regne. Men vi ble til slutt fornoeyd med innkvarteringen.

Dagene i Hong Kong gikk med til vandring, shopping, og sightseeing. Et helt fantastisk subwaysystem, og den kompakte byplanleggingen gjorde at vi paa vaare faa dager rakk aa faa med oss en god del av hva denne finans- og kulturmetropolen har aa tilby. Blant annet det glorete, men akk saa imponerende "Symphony of lights", som er et samarbeidende lys og lasershow mellom de stoerste skyskraperne i havna. Hver kveld klokka aatte fremviser de et 20 min. langt digitalt show, akkompagnert av instrumental, kinesisk floetepop. Den andre kvelden fant vi, etter et godt samarbeid mellom Aases gode kartkunnskaper og Ole Daniels generellt brukbare, men til tider vaklende retningssans, fram til et gigantisk kveldsmarked med det misvisende navnet "Ladies market". Her fikk vi brent litt over den planlagte summen, og traff to hyggelige briter da Ole Daniel spoerte om prisen paa en skjorte til det som kunne se ut som innehaveren av boden, og fikk som svar "Why'd you ask me? No clue, mate", paa bred cockney. Disse to ble vaare guider den paafoelgende dagen, og tok oss med til "Victoria Peak" (et utsiktspunkt oppe i aassiden som gir deg fantastisk utsikt over Hong Kong harbour og byen rundt). Etter tre netter, satte vi oss paa flyet soervestover og landet i Bangkok tre turbulente timer senere.

Vi landet klokka elleve (pm) og tok raskt en taxi inn til "Banglamphu". En vestligvendt og kommersiell bydel, ved bredden av "Nam Mae Chao Phraya"-elven, som nok har en stoerre skandinavisk enn lokal befolkning. Man vet hva som venter en, men etter vaermeldingen aa regne, ble suget etter air condition og basseng paa taket for sterkt. Og vaermeldingen tok ikke feil. Da vi to timer etter landing, gikk ut for aa faa oss nudler og en kald pils, var det fortsatt godt over 30 C.

Du kan naermest lukte den stekende heten (vet vi ikke skal klage :) , frityr, kloakk, curry og siden det nok er flere svensker enn katalysatorer i byen; eksos. Tuk-tuk sjaafoerene (som har faatt et mildt sagt frynsete rykte etter avleveringer paa feil adresse) vil vite hvor du er paa vei, mens gamle damer i fityros vil vite hvor du kommer fra, og avleverer en og annen norsk glose, til vaar etterhvert dalende begeistring. Vi ble bare tre dager, men rakk aa innaande energien og stresset, men samtidig roen og vennligheten.

Foerste natten ble vi kjent med 49 aar gamle "teacher - Charlie"- en meget eksentrisk og inspirerende hippie som holdt gatekonsert med soennen sin. Etter mange timers samtale om kjaerlighet, fred, mennesket som ett, Chief Seattle, Albert Einstein, musikk, og hans fantastiske kone samt elleve hunder, ble vi enige om at han skulle hjelpe oss med aa finne en god reisegitar. Dagen etter moette Charlie opp, presist som avtalt, utenfor Siam Square med det graae haaret i strikk, store solbriller og capoen i femte baand. Siden han hadde flyttet til Bangkok og bodd der i over 30 aar, snakket han flytende Thai og visste godt hvilke musikk- og "second hand" - forretninger vi burde se i foerst. Etter et par timer endte vi opp med to nye akkustiske Fender, (en god og en fullt brukbar), med bager og ekstra strengesett for den nette sum av 7600 baht, som tilsvarer ca 1800 norske kroner. Et riktig nokasran. Siden vi da endte opp med tre gitarer paa tre pers maate jo disse proeves i harmoni paa gata.
Et nattog til Ubon Ratchathani, lokalbuss over grensa, tuk-tuk til busstasjonen og vi befant oss i Pakse, nord i den soerlige delen av Laos. Vi hadde paa forhaand bestemt oss for aa besoeke Si Phan Don - "four thousand islands", helt soer i Laos paa grensa til Kambodsja. Fra Pakse tok vi en "chickenbus" fullstendig uten engelsktalende mennesker. Siden bussen ogsaa virket som frakt for et tonn vannmeloner, spredt utover golvet med akkurat nok rom til at de konstant hoppet, spratt og rullet rundt paa lasteplanet, ble vi ganske passende sittende som hoener i de paafoelgende 3 timene. Vi fikk innfoering i hvordan plastikkversjonen av en pumphagle fungerte fra en sjuaaring, og ble tilbudt diverse lokal fastfood. Etter en fullstendig overpriset baattur (kano med paahengsmotor), kom vi endelig fram til "Don Det" - en perle av en liten oey, fritt for bil og asfalt, ved bredden av mektige "Mekong".

Vi fant en bungalow hos mama Saioi, som fungerte som husvert, kokk, venn og mamma for alle oss som bodde i de seks bungalowene (40kr per natt). Tiden i "Don Det", som naturlig nok overskred det som foerst ble avtalt oss imellom, ble brukt til baade kano- og kajakkpadling til diverse smaaoyer hvor vi forsoekte aa "kommuniserte" med lokale, tubing (som innebaerer aa ligge i en badering og sakte drive medstroems), sykkelturer med et sveitsisk par, morgenbad i Mekong, generell avslapping og turer til den lokale reaggebaren paa kvelden.

Den tredje kvelden ble vi invitert med paa fullmaanefest av en omreisende brite som arrangerte det hele. Rundt regnet 60 backpackere ble fraktet i skytteltrafikk til og fra den lille oeya med den vakre stranda i overfyllte motoriserte kanoer. Turen ble lenger enn ventet siden vi titt og ofte grunnstoette. Solen gikk raskt ned, men det sterke maanelyset gjorde det mulig aa holde baade fotball- og bocciaturnering, allsang med gitar og kveldsbad i det glovarme vannet.

VIP - buss tilbake til Pakse sammen med en artig brite og hans soete tsjekkiske vennine, og saa videre til en bitteliten toerr, men frodig tettsted med navn "Tadlo". Kjent for kaffen og en iskald elv med fossefall og smaa oaser. To netter i en enda billigere bungalow (20kr per natt), foer vi satte fart for Viet Nam.

Fra Savannakhet i Laos tok vi en busstur over grensa til Viet Nam som lett faar pallplassering over sykt ukomfortable bussturer. Paa grunn av muttere, spikere og skarpe metallkanter som spriket til alle kanter inne i bussen (som kan dateres tilbake til hammeren), maatte vi sitte pent paa plassen vaar for ikke aa bli opprevet og faa koldbrann i en og samme bevegelse. Vi ble hyggelig overrasket av seks timers venting paa grensa fordi kontoret aapnet klokka sju. Siden billettkontrolloeren foelte for aa vugge seg i soevn med ringelyder paa sprengte mobilhoeytalere, i en koeyeseng han ikke akkurat lydloest spant opp mellom vinduet og doera inne i bussen, ble vi to sittende aa spille kort inne paa restauranten hele natta. Bussen gikk overraskende hele veien til Da Nang, og naa befinner vi oss altsaa 3 mil soer for Da Nang i Hoi An.

Vi moette tilfeldigvis paa Stein-Erik og Karoline, to venner fra Hamar, som vi skal ut med i dag. Foerst skal vi maales opp for skreddersydde dresser og kjoler.

Vi har det som plommen i egget!

Lover ingenting angaaende blogging, men saa fort vi orker.

Savner alle der hjemme.

Tam biet.

Familiegratulasjoner

Vi vil begge gratulere Ingrid (Ole Daniels soester) med 30-aarsdagen i forrige uke! I tillegg vil vi gratulere Aases pappa med dagen i morgen den 27.februar!

GRATULERER MED DAGEN!

Klem fra Ole Daniel og Aase:)

Boca, tiger og fossefall.

Salut!

Vi har naa flyttet oss nordover fra Buenos Aires like ved den brasilianske kystbyen “Florianopolis”. Hele Brasil er i karnevalstemning, og tre, kanskje fire generasjoner danser samba i gatene etter moerkets frembrudd. Dagene benyttes foerst og fremst til strandliv, musikk og meget serioese landskamper i strandfotball. I gaar ble Israel knust av vaart meget internasjonale “Team Hamas”. Siden det er vanlig at brasillianere flykter Rio, og andre storbyer under “Carnivale”, er forholdet brasilianere/turister paa disse tettstedene trolig 3 til 1.

Fredagen etter siste bloggoppdatering dro vi til “Lujan Zoo”, halvannen time utenfor Buenos Aires. “Carlos”, en brasilianer fra São Paulo, hadde faatt dette tipset fra en kompis, og vi fulgte gladelig med ut av storbyens larm. Siden vi hadde bortimot hele parken for oss selv, fantes muligheten for aa treffe apene inne i buret. Borte i det nordoestlige hjoernet av parken ligger et bur med fire voksne bengalske tigere, samt en like voksen hunnloeve. Oeyenbrynene hevet seg naar en av vokterne gikk inn i buret faar aa mate en av kattene melk paa flaske. Men den virkelige skepsisen kom foerst naar gutten, paa maks 22, gjorde det internasjonale “kom hit”- tegnet. Vi lo det selvfoelgelig vekk, men det var tydelig at gutten insisterte. Etter tjue sekunder med total stillhet fra alle tre, ble vi med inn i et lite forbur som virket som lager for diverse redskaper. Doera inn til selve buret ble mer eller mindre motvillig aapnet, og vi hadde ikke lenger noen fysisk beskyttelse mot fem eksemplarer av jordas kanskje farligste rovdyr. Vokteren holdt oppmerksomheten til en av tigerne med en flaske melk, saa vi fikk muligheten til aa klappe de og ta bilder. Varmen, og den tydelig gode tilgangen paa raatt kjoett, gjorde disse beistene baade rolige og generellt uinterresserte. Men naar to voksne bengalske tigre hopper paa hverandre og “lekesloss” under en meter fra deg, kjenner man “frykten”, menneskets urinnstinkt godt nede i magen. 10 minutter (já, faktisk) som fremtidige barnebarn skal faa servert detaljert ved sengetid.

Dagen etter, loerdag, dro Ole Daniel sammen med 40 andre backpackere i en eldre buss inn i “La Boca”, som endte opp ved mektige “La Componera” - Club Athletic Boca Juniors’ hjemmestadion. En fryktelig varm og intens opplevelse. Ordentlig drittkamp som Boca tapte 2-0, men trommene, trompetene, og de godt over 50 000 hjemmesupporterne holdt koken i to og en halv time. Omtrent som briskeby.

Siste dagen ble brukt til aa gaa, ta bilder og spise is i en braakete, arkitektonisk vakker og overraskende groenn soeramerikansk storby.

Bussen til Foz Iguazu gikk senere samme dag. Puerto Iguazu som ligger paa den argentinske siden av de storslaatte fossene i Iguazu, er et lite groent tettsted med brune hus, samt sterk hete og luftfuktighet. Vi tok oss en dag i ro og fred paa et trivelig hostel med ungt klientell, samt egen hage, privat rent basseng og grill delt mellom oss og et trivelig australsk par. Dagen etter tok vi bussen, sammen med et annet trivelig australsk par (!) - Noel og Victoria, til Iguazu nasjonalpark og de beroemte fossefallene. Heldigvis har ikke dette omraadet blitt utnyttet eller spesielt utbygget for turisme, saa man faar en genuint sterk naturopplevelse. I tillegg til aa traske rundt paa nedgaatte stier og skakke steintrapper, se nesten usanne fossefall fra alle mulige vinkler, tok vi en baattur inn under fossen med en aapen baat.

Dagen etter gikk bussen fra den brasilianske siden av nasjonalparken til Florianopolis, soeroest i Brasil. Noel og Victoria ble med oss samme vei, og vi befinner oss naa paa samme hostel i et lite tettsted 20 minutter fra Florianopolis. Om en time gaar bussen inn til centro Florianopolis hvor det befinner seg over en million partyklare og utkledde mennesker i gatene. Det skal visstnok vaere en kjempeparade gjennom gatene, og vi maa proeve aa komme tidlig for aa i det hele tatt kunne se noe som helst.

Vi koser oss glugg ihjel de siste dagene i soeramerika og skriver igjen saa snart vi er i Hong Kong. Vi har hatt litt problemer med bildene, men vil faa uploadet de saa fort som mulig.

Savner venner, familie, elever og kollegaer!

Takk for tilbakemeldingene.

Skrives snart

Fjell, strand og mafia

Lenge siden?

Vi befinner oss for tiden i fantastiske Buenos Aires. Paa et trivelig og sosialt hostel, fyllt til randen av hyggelige og imoetekommende backpackere.

Ved siste oppdatering forsoekte vi aa faa billetter til byen Angus Calientes og Machu Picchu. Dette foerte ikke til store problemer, men prisen paa 216 dollar (kun tog) skrapte grundig i reisekassa. Det skal sies at selve turen, og opplevelsen av Machu Picchu (uttales visstnok Matsju Piktsju) var fantastisk, og verdt hvert oere. Selv om man har sett et firesiffret antall bilder, og man faar en sterk foelelse av at det aa dra til Machu Picchu er aa hake av noe obligatorisk, vil man fortsatt miste pusten. Ingenioerkunsten og blodslitet treffer deg i ansiktet, og man opplever aa ikke fatte det oeyet ser. Lusjen paa selveste kongehaugen ble ironisk nok turens hittil verste. Planen var aa kjoepe inn til ost- og skinke-sandwich, men siden osten viste seg aa vaere myke lasagneplater, ble dette mer komisk enn kulinarisk.

Peru Rail (privat, engelsk selskap) eier alle rettighetene for tog til og fra det lille tettstedet Aguas Calientes, og sitter dermed med monopol for transporten til en av verdens stoerste turistattraksjoner. De oppererer med to typer tog og priser for turister ("backpacker" og "vistadome"), samt et mye rimeligere alternativ for lokale. Paa hjemreisen bestilte vi plass paa "vistadome" siden det rimeligere backpackeralternativet var fullbooket. Bildene som ble vist oss ved kjoepet av billettene viste seg aa vike sterkt fra virkeligheten, og vi foelte oss snytt. Dette klarte vi ikke aa la ligge, saa dagen etter moette vi opp paa billettkontoret. Her fikk Ole Daniel en liten smakebit av hverdagen til en advokat da han bestemt og rolig forklarte Peru Rail hvordan de hadde brutt den internasjonale markedsfoeringsloven. Dette, krydret med en hvit liten trussel om soeksmaal, endte opp med at vi fikk tilbakebetalt begge returbillettene paa 120 dollar. Aase var stolt av Ole Daniels prestasjoner som "advokat".

Senere samme dag tok vi igjen fatt paa den 20 timer lange bussturen tilbake til Lima. Som tidligere nevnt var den forrige bussturen heller middelmaadig, saa vi var enige om aa bruke litt ekstra kroner paa fine seter langt unna doen. Siden dette igjen viste seg aa vaere feil i forhold til bildene vi ble vist, endte vi ogsaa her opp med en kompensasjon paa halve billetten.

I Lima ble vi moett av Helena (dama som hjalp oss med bussbilltett til Cusco). Hun virket som guide, husvert, venninne og viste oss blant annet en fantastisk lys- vann- fontenepark, kysten langs Mira Flores og byens bohemomraade. Paa flyplassen ble vi moett av et overbooket fly, saa med en ny klage ble vi tildelt et femstjernes hotell, samt flybilletter paa 300 dollar hver.

Etter en flytur og en busstur kom vi fram til Mar Del Plata, Argentina. Det ble en hjertelig velkomst med Ingrid Beate (Aases venninne fra Nesbyen) og Fede (Ingrid Beates kjaereste) paa busstasjonen. Vi ble kjoert hjem til et nydelig, idyllisk hus i skogen, og ble moett av en to aar gammel border collie ved navn "Olaf". Livet i Mar Del Plata besto av lange strender, hoeye boelger, mange soerfere og en liten hvalross. Vi har badet i sol og hav, men med en og annen regnskur. Paa kveldene ble vi oppvartet med nydelig argentinsk mat (kjoett, fisk, blekksprut etc.). Vi fikk ogsaa treffe Fedes familie med sterke sicilianske aner (!), og da helgen kom, tok Ingrid Beate og Fede oss med til den store familieranchen - en stor kvegfarm med god gammel cowboyfoelelse i veggene.

Loerdag formiddag var vi invitert til en stor argentisk hagefest med hele familien og en stor andel venner. I loepet av dagen fikk vi oppleve tre generasjoner sammen i latter, sang og dans. For Ole Daniel som er en godt over middels fanatiker av Coppolas mesterverk; "Gudfaren", skapte denne festen sterke bilder av foerste scene i del 1.

Onsdag morgen rakk vi saavidt bussen videre til Buenos Aires. Et trist farvel, men vi ser tilbake paa oppholdet med vide smil.

Tusen takk for et fantastisk opphold! Gleder oss til aa komme tilbake.

I morgen er planen aa dra til en zoo der vi har hoert snakk om at vi kan gaa inn i burene til dyrene. Ser fram til det med blandede foelelser :)

Naa sutrer ei gammel brasiliansk dame om aa ta over denne maskinen, saa vi faar heller skrive igjen.

Savner dere alle!


Aase og Ole Daniel

Hei, igjen.

Naa sitter vi 3,5km over havet, mandag morgen i Cuzco, Peru. Loerdag tok vi bussen fra Lima, en 22 timer lang urinstinkende busstur med ett stopp.

Bussen var i og for seg komfortabel, men etter 10 timer med peruiansk popmusikk paa tv, foeltes det helt greit aa komme fram. Cusco er en nydelig by hvor hovedvekten av befolkningen er etterkommere av inkaene.

En god del backpackere fra hele verden, men lider ikke av aa vaere en utpreget turistmaskin. Vi skal proeve aa faa togbilletter til Machu Picchu for i morgen. Dyrt, men trolig verdt det.

Forrige blogg ble avsluttet med at vi skulle finne stedet hvor vaar amerikanske venn (Tim) skulle spille. Forresten en foertidspensjonert privatdetektiv fra New York, som solgte alt og kjoepte seg et lite landsted ved bredden av Atitlan.

Vi fant restauranten og moette samtidig et kjempekoselig norsk par (Hans og Hanne) som ble vaare foelgesvenner resten av tiden i Guatemala. Dagen etter (17.01) tok vi fire lokalbaaten over Lake Atittlan til et fredelig og vakkert

lite sted med navn San Pedro. Stedet har en god del immigrerte europeere og amerikanere, og man foeler en liten hippieundertone. Der Panachajel baerer preg av aa vaere et turistmaal, er San Pedro roligere, flere lokale per turist,
og generellt behagelig og fredelig.

Tiden i San Pedro ble brukt til mange lange maaltider og interessante samtaler med Hans og Hanne, kajakkpadling og Happy Hour(s) paa "Nicks Place". Vi gikk mye rundt i sola og smakte paa kaffeboenner og utforsket smaa gater, hvor vi ogsaa ble skremt sammen i en stor gruppeklem av en bjeffende pitbull. (Et stort og stolt oeyeblikk)..

Vi ble ogsaa servert turens hittil beste kaffe av en tiaaring (!), som med stoerste selvfoelgelighet styrte sjappa. Senere samme kveld traff vi Knut Fosseide - grunnleggeren av organinsasjonen "FAIR", - som samler inn dataer som folk ikke trenger, bygger de om og distribuerer de til diverse u-land. De blir brukt i skolesammenheng, og generell informasjonsopplysning til mennesker. Et mennekse som gir deg lysten til aa bidra.

Natt til mandag (19.01) skulle vi ta den beryktede "chicken bus" tilbake til Guatemala City, for aa fly videre til Costa Rica. Turen til bussen, med full bagasje, ble i seg selv ganske skremmende (spesielt for Aase, som ikke akkurat elsker fremmede hunder). Aggressiv bjeffing paa hvert gatehjoerne skapte en god del omveier, men med loal guiding av en godt beruset tenaaring kom vi fram til slutt. Desverre var dette bare foerste del av turen. Tideners eldste stoetdempere, krydret med generell innestengt lukt og liten plass, gjorde den fem timer lange bussturen til en interessant opplevelse for magesekken.. Men fram kom vi igjen:)

Det lille vi fikk se av Guatemala var veldig positivt. Hans og Hanne bidro sterkt til en kjempeopplevelse. Takk for turen, og god tur videre! Vi sees vel i Oslo til sommeren.

Tidlig neste morgen landet vi i Costa Rica. Vi visste ikke umiddelbart hvor vi skulle, men valget sto mellom "La Fortuna" og "Manuell Antonio". Siden vi visste at vi skulle hoeyt opp i Andes, fristet sol og bading mest. (Beklager Gunnar). Vi dro derfor til Stillehavskysten, og det lille samfunnet "Manuell Antonio". Vi fant oss en falleferdig hytte 30m fra en lang strand av siktet hvetemel.

Foerste kvelden traff vi et par fra Mastricht, Nederland. Grytidlig onsdag morgen dro vi fire til nasjonalparken som ligger inntill sentrum av "Manuell Antonio". I sju timer vandret vi rundt i parken og badet paa nesten uberoerte strender. Vi fikk se (og hoere) hyleaper, "hvitfjesaper"(?) paa kloss hold.

I tillegg saa vi dovendyr ("Istid"), kjemperotter, iguanaer og spesielt store sommerfugler. Vi fikk opplevelsen av aa vaere paa oppdagelsesferd da vi, langt vekk fra folk, fant en nydelig liten foss og oase langt inne i Costa Ricas jungel.

Da vi kom hjem fra turen, sto politiet paa doerterskelen og krevde at vi flyttet umiddelbart. Grunnen vi fikk servert var at den tidligere eieren ikke hadde betalt skatt. Sant eller ei, saa flyttet vi til et mye finere backpackerhostel til samme pris. I skumringen ble sentrum innvadert av apene fra nasjonalparken paa jakt etter banatraerne i strandsonen. Veldig spesiell opplevelse.

Dagen etter maatte vi tilbake til San Jose, for aa ta flyet videre til Peru. Paa bussholdeplassen presterte vi aa loepe etter feil buss bortover gata, med full bagasje, skrikende "Amigo" av full hals. Kan ikke ha sett veldig intelligent ut, og vi holdt en lav profil den neste halvtimen.

Vi tok en direktebuss til flyplassen, hvor vi sov under og paa en benk, foer flyet tok oss til Peru tidlig neste morgen.

Paa flyplassen tok vi oss god tid for aa finne en uavhengig turistinformasjon, slik at vi kunne finne beste pris til Cusco. Vanskeligere enn man skulle tro, men vi fant det til slutt. Taxi inn til Lima der busselskapet fortalte oss at siste buss hadde gaatt. Ny taxi, nytt selskap, men ogsaa her var vi for sene. Det tredje gav heller ikke hell, men vi traff to engelsktalende damer fra Peru som hjalp oss fram til et busselskap som faktisk hadde ledige plasser.

Jippijajajippijippijaa!!
Skriver snart igjen.

Aase vil gi klem til alle hun kjenner. Ole Daniel gir et lett upersonlig klapp paa ryggen!

¡Hola¡

Hei, alle frosne stakkarer!
Sitter naa paa en internetcafé i Panajachel ("Panachasjel"), en liten by ved en middels stor innsjoe nordoest (?) for Guatemala city. Ca 23+ i skyggen og genrellt greit aa vaere til. Aase har til slutt faatt orden paa Skypen , mens jeg ble tildelt bloggingsoppgaven.

Onsdag ettermiddag var turens foerste stopp fantastiske Jessheim (JESSHEIM!! Go Diaz). Vi besoekte Petter og Anette og fikk severt taco som det siste norske maaltidet, foer flyet tok oss via Heathrow til "The Big Apple", torsdag morgen. Siden dette kun ble en mellomlanding, fikk vi ikke tid til annet enn en tur inn til Times Sqaure. Overraskende spesiell opplevelse, til tross for BITENDE kulde. Amerikanere er forresten noe av det mest imoetekommende og vennlige vi har opplevd. (Holdt oss unna all midtoestendiskusjon). Bildet over er utsikten fra verandaen til Anette og Petter.

Natt til torsdag (lokal tid), tok vi et rimelig overfylt fly til Guatemala. Vi kom i kontakt med en mann i nabosetet som gav oss en del tips om steder aa dra til, og valget falt til slutt paa Panajachel. Vi tok taxi til en "bussholdeplass", hvor vi skulle ta en "buss" videre. Etter at bagasjen ble kastet opp paa taket (!), satte bussjaafoeren fart inn i en fullstendig uoversiktlig trafikk, med billettkontrolloeren halvt hengende ut av doeren. Grunnlaget for selvmordsforsoeket var aa lokke alt og alle til aa henge seg paa. Turen som vi hadde forutsett skulle ta ca. halvannen time, ble 3,5 time paa noe som tvilsomt kan kalles en vei, i noe som tvilsomt kan kalles en buss, med en sjaafoer som tydeligvis hadde lite aa leve for. Men fram kom vi, og det til et sted som kan minne om mayaindianernes rike, plassert ved middelhavskyst

en.

Naa er klokka kvart over fem, og det er fortsatt for varmt for bukse. Vi moette en amerikansk trubadur tidligere i dag som skal holde konsert paa en restaurant et sted i naerheten. Hvor vet vi ikke, saa vi maa ut paa leting..

Adios, godtfolk!