Xin chao!
Etter en del om og men har vi naa kommet oss til Hoi An paa oestkysten av Viet Nam. Her er det trolig flere skreddere per innbygger enn noen annen by i verden, og konkurransen dem imellom for oss kunder, er paa randen av borgerkrig. Det merkes godt at den sterkeste turiststroemmen har avtatt, for selv om gateselgerne og innkasterne florerer, finner man fred og ro her.
Den seneste bloggen ble avsluttet med et loefte om blogging fra Hong Kong, men til det var det alt for mye aa se og gjoere. Vi floey med South African Airlines fra Sao Paulo til Johannesburg, og videre samme dag til Hong Kong. Foroevrig et helt supert flyselskap, med den stoerste kulinariske opplevelsen vi har hatt ombord paa et fly, selv om det ikke trenger aa staa saa sterkt.
Aa lande i et av oestens stoerste finanssentrum, sto i sterk kontast til Brasil og spesielt Sao Paulos utdaterte biler, manglende hygiene og falleferdige hus. Hong Kongs posisjon i den private kapitalistiske oekonomien blir lett synlig med uttallige autoriserte Rolex-forhandlere, Rolls Royce, Lamborghini og et klassegap kun faa kvartaler fra hverandre.
Vi tok inn paa "Mirador Mansion" som viste seg aa vaere mange hosteller i ett og samme bygg. Etter et tosiffret antall visninger, forsto vi til slutt at alt over 15m2 var for luksus og regne. Men vi ble til slutt fornoeyd med innkvarteringen.
Dagene i Hong Kong gikk med til vandring, shopping, og sightseeing. Et helt fantastisk subwaysystem, og den kompakte byplanleggingen gjorde at vi paa vaare faa dager rakk aa faa med oss en god del av hva denne finans- og kulturmetropolen har aa tilby. Blant annet det glorete, men akk saa imponerende "Symphony of lights", som er et samarbeidende lys og lasershow mellom de stoerste skyskraperne i havna. Hver kveld klokka aatte fremviser de et 20 min. langt digitalt show, akkompagnert av instrumental, kinesisk floetepop.
Den andre kvelden fant vi, etter et godt samarbeid mellom Aases gode kartkunnskaper og Ole Daniels generellt brukbare, men til tider vaklende retningssans, fram til et gigantisk kveldsmarked med det misvisende navnet "Ladies market". Her fikk vi brent litt over den planlagte summen, og traff to hyggelige briter da Ole Daniel spoerte om prisen paa en skjorte til det som kunne se ut som innehaveren av boden, og fikk som svar "Why'd you ask me? No clue, mate", paa bred cockney. 
Disse to ble vaare guider den paafoelgende dagen, og tok oss med til "Victoria Peak" (et utsiktspunkt oppe i aassiden som gir deg fantastisk utsikt over Hong Kong harbour og byen rundt). 
Etter tre netter, satte vi oss paa flyet soervestover og landet i Bangkok tre turbulente timer senere.
Vi landet klokka elleve (pm) og tok raskt en taxi inn til "Banglamphu". En vestligvendt og kommersiell bydel, ved bredden av "Nam Mae Chao Phraya"-elven, som nok har en stoerre skandinavisk enn lokal befolkning. Man vet hva som venter en, men etter vaermeldingen aa regne, ble suget etter air condition og basseng paa taket for sterkt. Og vaermeldingen tok ikke feil. Da vi to timer etter landing, gikk ut for aa faa oss nudler og en kald pils, var det fortsatt godt over 30 C.
Du kan naermest lukte den stekende heten (vet vi ikke skal klage :) , frityr, kloakk, curry og siden det nok er flere svensker enn katalysatorer i byen; eksos. Tuk-tuk sjaafoerene (som har faatt et mildt sagt frynsete rykte etter avleveringer paa feil adresse) vil vite hvor du er paa vei, mens gamle damer i fityros vil vite hvor du kommer fra, og avleverer en og annen norsk glose, til vaar etterhvert dalende begeistring. Vi ble bare tre dager, men rakk aa innaande energien og stresset, men samtidig roen og vennligheten.
Foerste natten ble vi kjent med 49 aar gamle "teacher - Charlie"- en meget eksentrisk og inspirerende hippie som holdt gatekonsert med soennen sin. Etter mange timers samtale om kjaerlighet, fred, mennesket som ett, Chief Seattle, Albert Einstein, musikk, og hans fantastiske kone samt elleve hunder, ble vi enige om at han skulle hjelpe oss med aa finne en god reisegitar. Dagen etter moette Charlie opp, presist som avtalt, utenfor Siam Square med det graae haaret i strikk, store solbriller og capoen i femte baand.
Siden han hadde flyttet til Bangkok og bodd der i over 30 aar, snakket han flytende Thai og visste godt hvilke musikk- og "second hand" - forretninger vi burde se i foerst. Etter et par timer endte vi opp med to nye akkustiske Fender, (en god og en fullt brukbar), med bager og ekstra strengesett for den nette sum av 7600 baht, som tilsvarer ca 1800 norske kroner. Et riktig nokasran. Siden vi da endte opp med tre gitarer paa tre pers maate jo disse proeves i harmoni paa gata. 
Et nattog til Ubon Ratchathani, lokalbuss over grensa, tuk-tuk til busstasjonen og vi befant oss i Pakse, nord i den soerlige delen av Laos. Vi hadde paa forhaand bestemt oss for aa besoeke Si Phan Don - "four thousand islands", helt soer i Laos paa grensa til Kambodsja. Fra Pakse tok vi en "chickenbus" fullstendig uten engelsktalende mennesker. Siden bussen ogsaa virket som frakt for et tonn vannmeloner, spredt utover golvet med akkurat nok rom til at de konstant hoppet, spratt og rullet rundt paa lasteplanet, ble vi ganske passende sittende som hoener i de paafoelgende 3 timene. Vi fikk innfoering i hvordan plastikkversjonen av en pumphagle fungerte fra en sjuaaring, og ble tilbudt diverse lokal fastfood. Etter en fullstendig overpriset baattur (kano med paahengsmotor), kom vi endelig fram til "Don Det" - en perle av en liten oey, fritt for bil og asfalt, ved bredden av mektige "Mekong".
Vi fant en bungalow hos mama Saioi, som fungerte som husvert, kokk, venn og mamma for alle oss som bodde i de seks bungalowene (40kr per natt).
Tiden i "Don Det", som naturlig nok overskred det som foerst ble avtalt oss imellom, ble brukt til baade kano- og kajakkpadling til diverse smaaoyer hvor vi forsoekte aa "kommuniserte" med lokale, tubing (som innebaerer aa ligge i en badering og sakte drive medstroems), sykkelturer med et sveitsisk par, morgenbad i Mekong, generell avslapping og turer til den lokale reaggebaren paa kvelden.
Den tredje kvelden ble vi invitert med paa fullmaanefest av en omreisende brite som arrangerte det hele. Rundt regnet 60 backpackere ble fraktet i skytteltrafikk til og fra den lille oeya med den vakre stranda i overfyllte motoriserte kanoer. Turen ble lenger enn ventet siden vi titt og ofte grunnstoette. Solen gikk raskt ned, men det sterke maanelyset gjorde det mulig aa holde baade fotball- og bocciaturnering, allsang med gitar og kveldsbad i det glovarme vannet.
VIP - buss tilbake til Pakse sammen med en artig brite og hans soete tsjekkiske vennine, og saa videre til en bitteliten toerr, men frodig tettsted med navn "Tadlo". Kjent for kaffen og en iskald elv med fossefall og smaa oaser.
To netter i en enda billigere bungalow (20kr per natt), foer vi satte fart for Viet Nam.
Fra Savannakhet i Laos tok vi en busstur over grensa til Viet Nam som lett faar pallplassering over sykt ukomfortable bussturer. Paa grunn av muttere, spikere og skarpe metallkanter som spriket til alle kanter inne i bussen (som kan dateres tilbake til hammeren), maatte vi sitte pent paa plassen vaar for ikke aa bli opprevet og faa koldbrann i en og samme bevegelse. Vi ble hyggelig overrasket av seks timers venting paa grensa fordi kontoret aapnet klokka sju. Siden billettkontrolloeren foelte for aa vugge seg i soevn med ringelyder paa sprengte mobilhoeytalere, i en koeyeseng han ikke akkurat lydloest spant opp mellom vinduet og doera inne i bussen, ble vi to sittende aa spille kort inne paa restauranten hele natta. Bussen gikk overraskende hele veien til Da Nang, og naa befinner vi oss altsaa 3 mil soer for Da Nang i Hoi An.
Vi moette tilfeldigvis paa Stein-Erik og Karoline, to venner fra Hamar, som vi skal ut med i dag.
Foerst skal vi maales opp for skreddersydde dresser og kjoler.
Vi har det som plommen i egget!
Lover ingenting angaaende blogging, men saa fort vi orker.
Savner alle der hjemme.
Tam biet.
Etter en del om og men har vi naa kommet oss til Hoi An paa oestkysten av Viet Nam. Her er det trolig flere skreddere per innbygger enn noen annen by i verden, og konkurransen dem imellom for oss kunder, er paa randen av borgerkrig. Det merkes godt at den sterkeste turiststroemmen har avtatt, for selv om gateselgerne og innkasterne florerer, finner man fred og ro her.
Den seneste bloggen ble avsluttet med et loefte om blogging fra Hong Kong, men til det var det alt for mye aa se og gjoere. Vi floey med South African Airlines fra Sao Paulo til Johannesburg, og videre samme dag til Hong Kong. Foroevrig et helt supert flyselskap, med den stoerste kulinariske opplevelsen vi har hatt ombord paa et fly, selv om det ikke trenger aa staa saa sterkt.
Aa lande i et av oestens stoerste finanssentrum, sto i sterk kontast til Brasil og spesielt Sao Paulos utdaterte biler, manglende hygiene og falleferdige hus. Hong Kongs posisjon i den private kapitalistiske oekonomien blir lett synlig med uttallige autoriserte Rolex-forhandlere, Rolls Royce, Lamborghini og et klassegap kun faa kvartaler fra hverandre.
Vi tok inn paa "Mirador Mansion" som viste seg aa vaere mange hosteller i ett og samme bygg. Etter et tosiffret antall visninger, forsto vi til slutt at alt over 15m2 var for luksus og regne. Men vi ble til slutt fornoeyd med innkvarteringen.Dagene i Hong Kong gikk med til vandring, shopping, og sightseeing. Et helt fantastisk subwaysystem, og den kompakte byplanleggingen gjorde at vi paa vaare faa dager rakk aa faa med oss en god del av hva denne finans- og kulturmetropolen har aa tilby. Blant annet det glorete, men akk saa imponerende "Symphony of lights", som er et samarbeidende lys og lasershow mellom de stoerste skyskraperne i havna. Hver kveld klokka aatte fremviser de et 20 min. langt digitalt show, akkompagnert av instrumental, kinesisk floetepop.
Den andre kvelden fant vi, etter et godt samarbeid mellom Aases gode kartkunnskaper og Ole Daniels generellt brukbare, men til tider vaklende retningssans, fram til et gigantisk kveldsmarked med det misvisende navnet "Ladies market". Her fikk vi brent litt over den planlagte summen, og traff to hyggelige briter da Ole Daniel spoerte om prisen paa en skjorte til det som kunne se ut som innehaveren av boden, og fikk som svar "Why'd you ask me? No clue, mate", paa bred cockney. Disse to ble vaare guider den paafoelgende dagen, og tok oss med til "Victoria Peak" (et utsiktspunkt oppe i aassiden som gir deg fantastisk utsikt over Hong Kong harbour og byen rundt). Etter tre netter, satte vi oss paa flyet soervestover og landet i Bangkok tre turbulente timer senere.Vi landet klokka elleve (pm) og tok raskt en taxi inn til "Banglamphu". En vestligvendt og kommersiell bydel, ved bredden av "Nam Mae Chao Phraya"-elven, som nok har en stoerre skandinavisk enn lokal befolkning. Man vet hva som venter en, men etter vaermeldingen aa regne, ble suget etter air condition og basseng paa taket for sterkt. Og vaermeldingen tok ikke feil. Da vi to timer etter landing, gikk ut for aa faa oss nudler og en kald pils, var det fortsatt godt over 30 C.
Du kan naermest lukte den stekende heten (vet vi ikke skal klage :) , frityr, kloakk, curry og siden det nok er flere svensker enn katalysatorer i byen; eksos. Tuk-tuk sjaafoerene (som har faatt et mildt sagt frynsete rykte etter avleveringer paa feil adresse) vil vite hvor du er paa vei, mens gamle damer i fityros vil vite hvor du kommer fra, og avleverer en og annen norsk glose, til vaar etterhvert dalende begeistring. Vi ble bare tre dager, men rakk aa innaande energien og stresset, men samtidig roen og vennligheten.
Foerste natten ble vi kjent med 49 aar gamle "teacher - Charlie"- en meget eksentrisk og inspirerende hippie som holdt gatekonsert med soennen sin. Etter mange timers samtale om kjaerlighet, fred, mennesket som ett, Chief Seattle, Albert Einstein, musikk, og hans fantastiske kone samt elleve hunder, ble vi enige om at han skulle hjelpe oss med aa finne en god reisegitar. Dagen etter moette Charlie opp, presist som avtalt, utenfor Siam Square med det graae haaret i strikk, store solbriller og capoen i femte baand.
Siden han hadde flyttet til Bangkok og bodd der i over 30 aar, snakket han flytende Thai og visste godt hvilke musikk- og "second hand" - forretninger vi burde se i foerst. Etter et par timer endte vi opp med to nye akkustiske Fender, (en god og en fullt brukbar), med bager og ekstra strengesett for den nette sum av 7600 baht, som tilsvarer ca 1800 norske kroner. Et riktig nokasran. Siden vi da endte opp med tre gitarer paa tre pers maate jo disse proeves i harmoni paa gata. Et nattog til Ubon Ratchathani, lokalbuss over grensa, tuk-tuk til busstasjonen og vi befant oss i Pakse, nord i den soerlige delen av Laos. Vi hadde paa forhaand bestemt oss for aa besoeke Si Phan Don - "four thousand islands", helt soer i Laos paa grensa til Kambodsja. Fra Pakse tok vi en "chickenbus" fullstendig uten engelsktalende mennesker. Siden bussen ogsaa virket som frakt for et tonn vannmeloner, spredt utover golvet med akkurat nok rom til at de konstant hoppet, spratt og rullet rundt paa lasteplanet, ble vi ganske passende sittende som hoener i de paafoelgende 3 timene. Vi fikk innfoering i hvordan plastikkversjonen av en pumphagle fungerte fra en sjuaaring, og ble tilbudt diverse lokal fastfood. Etter en fullstendig overpriset baattur (kano med paahengsmotor), kom vi endelig fram til "Don Det" - en perle av en liten oey, fritt for bil og asfalt, ved bredden av mektige "Mekong".
Vi fant en bungalow hos mama Saioi, som fungerte som husvert, kokk, venn og mamma for alle oss som bodde i de seks bungalowene (40kr per natt).
Tiden i "Don Det", som naturlig nok overskred det som foerst ble avtalt oss imellom, ble brukt til baade kano- og kajakkpadling til diverse smaaoyer hvor vi forsoekte aa "kommuniserte" med lokale, tubing (som innebaerer aa ligge i en badering og sakte drive medstroems), sykkelturer med et sveitsisk par, morgenbad i Mekong, generell avslapping og turer til den lokale reaggebaren paa kvelden.
Den tredje kvelden ble vi invitert med paa fullmaanefest av en omreisende brite som arrangerte det hele. Rundt regnet 60 backpackere ble fraktet i skytteltrafikk til og fra den lille oeya med den vakre stranda i overfyllte motoriserte kanoer. Turen ble lenger enn ventet siden vi titt og ofte grunnstoette. Solen gikk raskt ned, men det sterke maanelyset gjorde det mulig aa holde baade fotball- og bocciaturnering, allsang med gitar og kveldsbad i det glovarme vannet.VIP - buss tilbake til Pakse sammen med en artig brite og hans soete tsjekkiske vennine, og saa videre til en bitteliten toerr, men frodig tettsted med navn "Tadlo". Kjent for kaffen og en iskald elv med fossefall og smaa oaser.
To netter i en enda billigere bungalow (20kr per natt), foer vi satte fart for Viet Nam.Fra Savannakhet i Laos tok vi en busstur over grensa til Viet Nam som lett faar pallplassering over sykt ukomfortable bussturer. Paa grunn av muttere, spikere og skarpe metallkanter som spriket til alle kanter inne i bussen (som kan dateres tilbake til hammeren), maatte vi sitte pent paa plassen vaar for ikke aa bli opprevet og faa koldbrann i en og samme bevegelse. Vi ble hyggelig overrasket av seks timers venting paa grensa fordi kontoret aapnet klokka sju. Siden billettkontrolloeren foelte for aa vugge seg i soevn med ringelyder paa sprengte mobilhoeytalere, i en koeyeseng han ikke akkurat lydloest spant opp mellom vinduet og doera inne i bussen, ble vi to sittende aa spille kort inne paa restauranten hele natta. Bussen gikk overraskende hele veien til Da Nang, og naa befinner vi oss altsaa 3 mil soer for Da Nang i Hoi An.
Vi moette tilfeldigvis paa Stein-Erik og Karoline, to venner fra Hamar, som vi skal ut med i dag.
Foerst skal vi maales opp for skreddersydde dresser og kjoler.Vi har det som plommen i egget!
Lover ingenting angaaende blogging, men saa fort vi orker.
Savner alle der hjemme.
Tam biet.
