Hei, igjen.

Naa sitter vi 3,5km over havet, mandag morgen i Cuzco, Peru. Loerdag tok vi bussen fra Lima, en 22 timer lang urinstinkende busstur med ett stopp.

Bussen var i og for seg komfortabel, men etter 10 timer med peruiansk popmusikk paa tv, foeltes det helt greit aa komme fram. Cusco er en nydelig by hvor hovedvekten av befolkningen er etterkommere av inkaene.

En god del backpackere fra hele verden, men lider ikke av aa vaere en utpreget turistmaskin. Vi skal proeve aa faa togbilletter til Machu Picchu for i morgen. Dyrt, men trolig verdt det.

Forrige blogg ble avsluttet med at vi skulle finne stedet hvor vaar amerikanske venn (Tim) skulle spille. Forresten en foertidspensjonert privatdetektiv fra New York, som solgte alt og kjoepte seg et lite landsted ved bredden av Atitlan.

Vi fant restauranten og moette samtidig et kjempekoselig norsk par (Hans og Hanne) som ble vaare foelgesvenner resten av tiden i Guatemala. Dagen etter (17.01) tok vi fire lokalbaaten over Lake Atittlan til et fredelig og vakkert

lite sted med navn San Pedro. Stedet har en god del immigrerte europeere og amerikanere, og man foeler en liten hippieundertone. Der Panachajel baerer preg av aa vaere et turistmaal, er San Pedro roligere, flere lokale per turist,
og generellt behagelig og fredelig.

Tiden i San Pedro ble brukt til mange lange maaltider og interessante samtaler med Hans og Hanne, kajakkpadling og Happy Hour(s) paa "Nicks Place". Vi gikk mye rundt i sola og smakte paa kaffeboenner og utforsket smaa gater, hvor vi ogsaa ble skremt sammen i en stor gruppeklem av en bjeffende pitbull. (Et stort og stolt oeyeblikk)..

Vi ble ogsaa servert turens hittil beste kaffe av en tiaaring (!), som med stoerste selvfoelgelighet styrte sjappa. Senere samme kveld traff vi Knut Fosseide - grunnleggeren av organinsasjonen "FAIR", - som samler inn dataer som folk ikke trenger, bygger de om og distribuerer de til diverse u-land. De blir brukt i skolesammenheng, og generell informasjonsopplysning til mennesker. Et mennekse som gir deg lysten til aa bidra.

Natt til mandag (19.01) skulle vi ta den beryktede "chicken bus" tilbake til Guatemala City, for aa fly videre til Costa Rica. Turen til bussen, med full bagasje, ble i seg selv ganske skremmende (spesielt for Aase, som ikke akkurat elsker fremmede hunder). Aggressiv bjeffing paa hvert gatehjoerne skapte en god del omveier, men med loal guiding av en godt beruset tenaaring kom vi fram til slutt. Desverre var dette bare foerste del av turen. Tideners eldste stoetdempere, krydret med generell innestengt lukt og liten plass, gjorde den fem timer lange bussturen til en interessant opplevelse for magesekken.. Men fram kom vi igjen:)

Det lille vi fikk se av Guatemala var veldig positivt. Hans og Hanne bidro sterkt til en kjempeopplevelse. Takk for turen, og god tur videre! Vi sees vel i Oslo til sommeren.

Tidlig neste morgen landet vi i Costa Rica. Vi visste ikke umiddelbart hvor vi skulle, men valget sto mellom "La Fortuna" og "Manuell Antonio". Siden vi visste at vi skulle hoeyt opp i Andes, fristet sol og bading mest. (Beklager Gunnar). Vi dro derfor til Stillehavskysten, og det lille samfunnet "Manuell Antonio". Vi fant oss en falleferdig hytte 30m fra en lang strand av siktet hvetemel.

Foerste kvelden traff vi et par fra Mastricht, Nederland. Grytidlig onsdag morgen dro vi fire til nasjonalparken som ligger inntill sentrum av "Manuell Antonio". I sju timer vandret vi rundt i parken og badet paa nesten uberoerte strender. Vi fikk se (og hoere) hyleaper, "hvitfjesaper"(?) paa kloss hold.

I tillegg saa vi dovendyr ("Istid"), kjemperotter, iguanaer og spesielt store sommerfugler. Vi fikk opplevelsen av aa vaere paa oppdagelsesferd da vi, langt vekk fra folk, fant en nydelig liten foss og oase langt inne i Costa Ricas jungel.

Da vi kom hjem fra turen, sto politiet paa doerterskelen og krevde at vi flyttet umiddelbart. Grunnen vi fikk servert var at den tidligere eieren ikke hadde betalt skatt. Sant eller ei, saa flyttet vi til et mye finere backpackerhostel til samme pris. I skumringen ble sentrum innvadert av apene fra nasjonalparken paa jakt etter banatraerne i strandsonen. Veldig spesiell opplevelse.

Dagen etter maatte vi tilbake til San Jose, for aa ta flyet videre til Peru. Paa bussholdeplassen presterte vi aa loepe etter feil buss bortover gata, med full bagasje, skrikende "Amigo" av full hals. Kan ikke ha sett veldig intelligent ut, og vi holdt en lav profil den neste halvtimen.

Vi tok en direktebuss til flyplassen, hvor vi sov under og paa en benk, foer flyet tok oss til Peru tidlig neste morgen.

Paa flyplassen tok vi oss god tid for aa finne en uavhengig turistinformasjon, slik at vi kunne finne beste pris til Cusco. Vanskeligere enn man skulle tro, men vi fant det til slutt. Taxi inn til Lima der busselskapet fortalte oss at siste buss hadde gaatt. Ny taxi, nytt selskap, men ogsaa her var vi for sene. Det tredje gav heller ikke hell, men vi traff to engelsktalende damer fra Peru som hjalp oss fram til et busselskap som faktisk hadde ledige plasser.

Jippijajajippijippijaa!!
Skriver snart igjen.

Aase vil gi klem til alle hun kjenner. Ole Daniel gir et lett upersonlig klapp paa ryggen!

¡Hola¡

Hei, alle frosne stakkarer!
Sitter naa paa en internetcafé i Panajachel ("Panachasjel"), en liten by ved en middels stor innsjoe nordoest (?) for Guatemala city. Ca 23+ i skyggen og genrellt greit aa vaere til. Aase har til slutt faatt orden paa Skypen , mens jeg ble tildelt bloggingsoppgaven.

Onsdag ettermiddag var turens foerste stopp fantastiske Jessheim (JESSHEIM!! Go Diaz). Vi besoekte Petter og Anette og fikk severt taco som det siste norske maaltidet, foer flyet tok oss via Heathrow til "The Big Apple", torsdag morgen. Siden dette kun ble en mellomlanding, fikk vi ikke tid til annet enn en tur inn til Times Sqaure. Overraskende spesiell opplevelse, til tross for BITENDE kulde. Amerikanere er forresten noe av det mest imoetekommende og vennlige vi har opplevd. (Holdt oss unna all midtoestendiskusjon). Bildet over er utsikten fra verandaen til Anette og Petter.

Natt til torsdag (lokal tid), tok vi et rimelig overfylt fly til Guatemala. Vi kom i kontakt med en mann i nabosetet som gav oss en del tips om steder aa dra til, og valget falt til slutt paa Panajachel. Vi tok taxi til en "bussholdeplass", hvor vi skulle ta en "buss" videre. Etter at bagasjen ble kastet opp paa taket (!), satte bussjaafoeren fart inn i en fullstendig uoversiktlig trafikk, med billettkontrolloeren halvt hengende ut av doeren. Grunnlaget for selvmordsforsoeket var aa lokke alt og alle til aa henge seg paa. Turen som vi hadde forutsett skulle ta ca. halvannen time, ble 3,5 time paa noe som tvilsomt kan kalles en vei, i noe som tvilsomt kan kalles en buss, med en sjaafoer som tydeligvis hadde lite aa leve for. Men fram kom vi, og det til et sted som kan minne om mayaindianernes rike, plassert ved middelhavskyst

en.

Naa er klokka kvart over fem, og det er fortsatt for varmt for bukse. Vi moette en amerikansk trubadur tidligere i dag som skal holde konsert paa en restaurant et sted i naerheten. Hvor vet vi ikke, saa vi maa ut paa leting..

Adios, godtfolk!