Sol, krig og tempel

Naa sitter vi inne paa et kjoepesenter i Singapore, dagen foer retrett og hjemreise. Vi ble enige om at vi burde skrive en avsluttende blogg, selv om vi kan fortelle alt selv om et par dager.

Siste blogg ble avsluttet med Hoi An, Vietnam, hvor vi fikk skreddersydd dresser og kjoler til en broekdel av norsk pris, (uten at vi kan si vi er oppdatert paa norske skredderpriser). Etter en droey uke i Hoi An, tok vi bussen videre til strandbyen Nha Trang lenger soer.

Nha Trang har alt som skal til for aa kunne tiltrekke seg horder av tyskere og engelskmenn, men siden de har valgt aa legge Vietnams svar paa E6 tvers igjennom den vakre strandparaden, drukner det meste av idyllen i motorstoey. Maa nevnes at vi spiste turens beste maaltid paa ”Le Petit Bistro”, etter tips fra Marit. (Takk for den). Oppholdet i Hoi An spiste opp en del av oppholdet i Nha Trang, som dermed ble kortere enn planlagt. Vi maatte ogsaa rekke et obligatorisk besoek til det kontroversielle, (i hvertfall for den amerikaniserte delen av verden), ”War museum” i Saigon.

Saigon som uten sidestykke er verdens mopedhovedstad, ble en heller kort affaere, men tre hektiske dager gjestet vi byen. ”War museum” er noe saa enestaaende som et krigsmuseum omhandlende vietnamkrigen, sett fra vietnamesisk side. Historien avviker overraskende sterkt fra den amerikanske versjonen vi har blitt matet gjennom filmer og generell omtale. Enkel, men veldig virkningsfull vietnamesisk propaganda. Dagens blasfemiske hoeydepunkt stod en kiosk som solgte zippolightere med den amerikanske oernen til 14 USD for. Uansett en sterk opplevelse som anbefales for alle som skulle rote seg ned i de traktene.

Vi dro opp til Phnom Penh, Kambodsja dagen etter. Et land som fortsatt slikker saarene etter millitaerdiktaturet ”Khmer Rouge” (-75 - 79) under ledelse av Pol Pot. Vi tok en tuk-tuk-tur ut til ”killing fields”, som under millitaerregimet paa 70 - tallet hadde omtrent samme funksjon som ”Auschwitz” paa 40 – tallet. Et helt grusomt slakteri som heldigvis ikke har blitt utbygd til noe mer enn et saare enkelt museum

I Phnom Penh ble dagene brukt til sightseeing til fots i en by med sterke og tydelige kontraster. Vestlig luksus og barnearbeid haand i haand. Smaa jenter gaar rundt og selger boeker som de baade kan forklare innholdet i, samt argumentere for paa flytende engelsk. Det uten noe skolegang aa skryte av.
Sihanoukville soervest i Kambodsja er en strandby som nyter godt av antall soltimer og en vakker strand. Vi tok inn paa det britiskskeide hostellet ”Monkey Republic” som er et mekka for partyklare backpackere. Allerede foerste kvelden ble vi kjent med masse folk, som ble vaare foelgesvenner resten av uka.

”Sihanoukville” ble et av de stedene som grep tak i deg og ikke ville gi slipp. Utenom strand, snorkling, boette og ball, hyrte vi en baat med skipper for en dag og dro ut til noen nabooeyer for aa faa litt avkopling. Siden vi ogsaa her ble tjue stk., ble det ikke mye til avkopling. Den to timer lange tilbaketuren ble akkompagnert av et fryktelig lyn og tordenvaer med tilnaermet null sikt. En liten forsmak paa den kommende monsunen som satte opp stressfaktoren betraktelig. Men hjem kom vi og det maatte jo selvfoelgelig feires.

Vi dro nordover etter en droey uke i 120. Siem Reap utartet seg som mye mer enn en base for templene i Angkor. En delvis turistifisert by med masse sjel. Men ogsaa her, som overalt i Kambodsja, merker man den direkte og inndirekte arven etter Pol Pot. Vi dro opp til Angkor Wat (hovedtempelet) i moerket halv fem den foerste morgenen, og fikk dermed med oss soloppgangen over tempelet.

Etter aa ha blitt avdekket av sollys, ble det klinkende klart for oss hvorfor dette omraadet regnes som et av verdens underverk, og hvorfor det staar paa UNESCOs verdensarvliste.

Vi hyrte en tuk-tuk som tok oss rundt store deler av omraadet, og forsoekte aa faa med oss mest mulig av templene paa en dag.

Siam Reap var ogsaa stedet der vi feiret khmer nyttaar. Alle generasjoner danset rundt i gatene, hadde vannkrig og kastet mel paa hverandre (en uheldig kombinasjon). Et lite snev av det tidligere nevnte karnevalet i Brasil.

Nick og Andrew var to kjempekarer fra Canada som ble med oss videre til Koh Chang, Thailand. Etter to dager ble vi enige om aa snu nordover tilbake til Bangkok. Der traff vi tidligere omtalte ”Teacher Charlie” igjen paa akkurat samme sted og i samme setting som sist - holdende gatekonsert med soennen.

Vi ble invitert hjem paa middag til hans kone, soenn og elleve smaa hunder. Etter to netter paa D&D in paa Khao San Road, hjertet av soeroest-Asias turisme, dro vi med buss og baat soerover til Koh Tao sammen med en forsvarsadvokat fra Texas, ved navn Wade. Ikke som folk flest, og meget godt selskap.

Noen dager med strandliv senere, og vi befant oss paa Koh Pangnan, kjent for sine maanerelaterte fester. Vi fikk bare med oss en av de (black moon(?)), men vi ble allikevel ti dager i en bungalow paa stranda.

Siden monsunen virkelig hadde tatt tak paa vestsiden av Thailand, valgte vi aa dra direkte soerover til Kuala Lumpur, Malaysia istedet. Foerste dagen traff vi en hyggelig skotte som hadde bosatt seg der nede. En ganske vanlig melodi i Kuala Lumpur, som oest-Asias olje og gasshovedstad, samt skatteparadis for utenlandske arbeidere. Han tilboed oss gjesterommet sitt, som laa i et kompleks med privat basseng, treningsrom, badstu etc. Siden temperaturen og luftfuktigheten var paafallende, ble det et samstemt ja til det tilbudet. Gordon og hans samboer Awmekin(?) endte opp med aa bli menneskehistoriens mest generoese verter, med gratis mat, drikke, egen noekkel og til og med leveringsservice av lunsj ned til bassenget.

Ingenting ville de ha igjen, men vi fikk ihvertfall sneket inn en gave eller to. Etter fem dager i Kuala Lumpur dro vi i dag ned til Singapore. I morgen drar vi hjem, og gleder oss veldig til aa se igjen folk og dyr. Kjoettkaker, brunost og fungerende infrastruktur takk!

Snakkes veldig snart alle sammen.

P.S. Magnus og Ida: Vi fikk med oss meldingen, og det blir hyggelig aa treffes i sommer.

Gratulerer saa mye til Siri (Aases kusine) og Steve med soennen, Even Benjamin! Ser fram til aa hilse paa han i konfirmasjonen til Ida.