Tuk-tuk, harmoni og fullmaane

Xin chao!

Etter en del om og men har vi naa kommet oss til Hoi An paa oestkysten av Viet Nam. Her er det trolig flere skreddere per innbygger enn noen annen by i verden, og konkurransen dem imellom for oss kunder, er paa randen av borgerkrig. Det merkes godt at den sterkeste turiststroemmen har avtatt, for selv om gateselgerne og innkasterne florerer, finner man fred og ro her.

Den seneste bloggen ble avsluttet med et loefte om blogging fra Hong Kong, men til det var det alt for mye aa se og gjoere. Vi floey med South African Airlines fra Sao Paulo til Johannesburg, og videre samme dag til Hong Kong. Foroevrig et helt supert flyselskap, med den stoerste kulinariske opplevelsen vi har hatt ombord paa et fly, selv om det ikke trenger aa staa saa sterkt.

Aa lande i et av oestens stoerste finanssentrum, sto i sterk kontast til Brasil og spesielt Sao Paulos utdaterte biler, manglende hygiene og falleferdige hus. Hong Kongs posisjon i den private kapitalistiske oekonomien blir lett synlig med uttallige autoriserte Rolex-forhandlere, Rolls Royce, Lamborghini og et klassegap kun faa kvartaler fra hverandre. Vi tok inn paa "Mirador Mansion" som viste seg aa vaere mange hosteller i ett og samme bygg. Etter et tosiffret antall visninger, forsto vi til slutt at alt over 15m2 var for luksus og regne. Men vi ble til slutt fornoeyd med innkvarteringen.

Dagene i Hong Kong gikk med til vandring, shopping, og sightseeing. Et helt fantastisk subwaysystem, og den kompakte byplanleggingen gjorde at vi paa vaare faa dager rakk aa faa med oss en god del av hva denne finans- og kulturmetropolen har aa tilby. Blant annet det glorete, men akk saa imponerende "Symphony of lights", som er et samarbeidende lys og lasershow mellom de stoerste skyskraperne i havna. Hver kveld klokka aatte fremviser de et 20 min. langt digitalt show, akkompagnert av instrumental, kinesisk floetepop. Den andre kvelden fant vi, etter et godt samarbeid mellom Aases gode kartkunnskaper og Ole Daniels generellt brukbare, men til tider vaklende retningssans, fram til et gigantisk kveldsmarked med det misvisende navnet "Ladies market". Her fikk vi brent litt over den planlagte summen, og traff to hyggelige briter da Ole Daniel spoerte om prisen paa en skjorte til det som kunne se ut som innehaveren av boden, og fikk som svar "Why'd you ask me? No clue, mate", paa bred cockney. Disse to ble vaare guider den paafoelgende dagen, og tok oss med til "Victoria Peak" (et utsiktspunkt oppe i aassiden som gir deg fantastisk utsikt over Hong Kong harbour og byen rundt). Etter tre netter, satte vi oss paa flyet soervestover og landet i Bangkok tre turbulente timer senere.

Vi landet klokka elleve (pm) og tok raskt en taxi inn til "Banglamphu". En vestligvendt og kommersiell bydel, ved bredden av "Nam Mae Chao Phraya"-elven, som nok har en stoerre skandinavisk enn lokal befolkning. Man vet hva som venter en, men etter vaermeldingen aa regne, ble suget etter air condition og basseng paa taket for sterkt. Og vaermeldingen tok ikke feil. Da vi to timer etter landing, gikk ut for aa faa oss nudler og en kald pils, var det fortsatt godt over 30 C.

Du kan naermest lukte den stekende heten (vet vi ikke skal klage :) , frityr, kloakk, curry og siden det nok er flere svensker enn katalysatorer i byen; eksos. Tuk-tuk sjaafoerene (som har faatt et mildt sagt frynsete rykte etter avleveringer paa feil adresse) vil vite hvor du er paa vei, mens gamle damer i fityros vil vite hvor du kommer fra, og avleverer en og annen norsk glose, til vaar etterhvert dalende begeistring. Vi ble bare tre dager, men rakk aa innaande energien og stresset, men samtidig roen og vennligheten.

Foerste natten ble vi kjent med 49 aar gamle "teacher - Charlie"- en meget eksentrisk og inspirerende hippie som holdt gatekonsert med soennen sin. Etter mange timers samtale om kjaerlighet, fred, mennesket som ett, Chief Seattle, Albert Einstein, musikk, og hans fantastiske kone samt elleve hunder, ble vi enige om at han skulle hjelpe oss med aa finne en god reisegitar. Dagen etter moette Charlie opp, presist som avtalt, utenfor Siam Square med det graae haaret i strikk, store solbriller og capoen i femte baand. Siden han hadde flyttet til Bangkok og bodd der i over 30 aar, snakket han flytende Thai og visste godt hvilke musikk- og "second hand" - forretninger vi burde se i foerst. Etter et par timer endte vi opp med to nye akkustiske Fender, (en god og en fullt brukbar), med bager og ekstra strengesett for den nette sum av 7600 baht, som tilsvarer ca 1800 norske kroner. Et riktig nokasran. Siden vi da endte opp med tre gitarer paa tre pers maate jo disse proeves i harmoni paa gata.
Et nattog til Ubon Ratchathani, lokalbuss over grensa, tuk-tuk til busstasjonen og vi befant oss i Pakse, nord i den soerlige delen av Laos. Vi hadde paa forhaand bestemt oss for aa besoeke Si Phan Don - "four thousand islands", helt soer i Laos paa grensa til Kambodsja. Fra Pakse tok vi en "chickenbus" fullstendig uten engelsktalende mennesker. Siden bussen ogsaa virket som frakt for et tonn vannmeloner, spredt utover golvet med akkurat nok rom til at de konstant hoppet, spratt og rullet rundt paa lasteplanet, ble vi ganske passende sittende som hoener i de paafoelgende 3 timene. Vi fikk innfoering i hvordan plastikkversjonen av en pumphagle fungerte fra en sjuaaring, og ble tilbudt diverse lokal fastfood. Etter en fullstendig overpriset baattur (kano med paahengsmotor), kom vi endelig fram til "Don Det" - en perle av en liten oey, fritt for bil og asfalt, ved bredden av mektige "Mekong".

Vi fant en bungalow hos mama Saioi, som fungerte som husvert, kokk, venn og mamma for alle oss som bodde i de seks bungalowene (40kr per natt). Tiden i "Don Det", som naturlig nok overskred det som foerst ble avtalt oss imellom, ble brukt til baade kano- og kajakkpadling til diverse smaaoyer hvor vi forsoekte aa "kommuniserte" med lokale, tubing (som innebaerer aa ligge i en badering og sakte drive medstroems), sykkelturer med et sveitsisk par, morgenbad i Mekong, generell avslapping og turer til den lokale reaggebaren paa kvelden.

Den tredje kvelden ble vi invitert med paa fullmaanefest av en omreisende brite som arrangerte det hele. Rundt regnet 60 backpackere ble fraktet i skytteltrafikk til og fra den lille oeya med den vakre stranda i overfyllte motoriserte kanoer. Turen ble lenger enn ventet siden vi titt og ofte grunnstoette. Solen gikk raskt ned, men det sterke maanelyset gjorde det mulig aa holde baade fotball- og bocciaturnering, allsang med gitar og kveldsbad i det glovarme vannet.

VIP - buss tilbake til Pakse sammen med en artig brite og hans soete tsjekkiske vennine, og saa videre til en bitteliten toerr, men frodig tettsted med navn "Tadlo". Kjent for kaffen og en iskald elv med fossefall og smaa oaser. To netter i en enda billigere bungalow (20kr per natt), foer vi satte fart for Viet Nam.

Fra Savannakhet i Laos tok vi en busstur over grensa til Viet Nam som lett faar pallplassering over sykt ukomfortable bussturer. Paa grunn av muttere, spikere og skarpe metallkanter som spriket til alle kanter inne i bussen (som kan dateres tilbake til hammeren), maatte vi sitte pent paa plassen vaar for ikke aa bli opprevet og faa koldbrann i en og samme bevegelse. Vi ble hyggelig overrasket av seks timers venting paa grensa fordi kontoret aapnet klokka sju. Siden billettkontrolloeren foelte for aa vugge seg i soevn med ringelyder paa sprengte mobilhoeytalere, i en koeyeseng han ikke akkurat lydloest spant opp mellom vinduet og doera inne i bussen, ble vi to sittende aa spille kort inne paa restauranten hele natta. Bussen gikk overraskende hele veien til Da Nang, og naa befinner vi oss altsaa 3 mil soer for Da Nang i Hoi An.

Vi moette tilfeldigvis paa Stein-Erik og Karoline, to venner fra Hamar, som vi skal ut med i dag. Foerst skal vi maales opp for skreddersydde dresser og kjoler.

Vi har det som plommen i egget!

Lover ingenting angaaende blogging, men saa fort vi orker.

Savner alle der hjemme.

Tam biet.

Familiegratulasjoner

Vi vil begge gratulere Ingrid (Ole Daniels soester) med 30-aarsdagen i forrige uke! I tillegg vil vi gratulere Aases pappa med dagen i morgen den 27.februar!

GRATULERER MED DAGEN!

Klem fra Ole Daniel og Aase:)

Boca, tiger og fossefall.

Salut!

Vi har naa flyttet oss nordover fra Buenos Aires like ved den brasilianske kystbyen “Florianopolis”. Hele Brasil er i karnevalstemning, og tre, kanskje fire generasjoner danser samba i gatene etter moerkets frembrudd. Dagene benyttes foerst og fremst til strandliv, musikk og meget serioese landskamper i strandfotball. I gaar ble Israel knust av vaart meget internasjonale “Team Hamas”. Siden det er vanlig at brasillianere flykter Rio, og andre storbyer under “Carnivale”, er forholdet brasilianere/turister paa disse tettstedene trolig 3 til 1.

Fredagen etter siste bloggoppdatering dro vi til “Lujan Zoo”, halvannen time utenfor Buenos Aires. “Carlos”, en brasilianer fra São Paulo, hadde faatt dette tipset fra en kompis, og vi fulgte gladelig med ut av storbyens larm. Siden vi hadde bortimot hele parken for oss selv, fantes muligheten for aa treffe apene inne i buret. Borte i det nordoestlige hjoernet av parken ligger et bur med fire voksne bengalske tigere, samt en like voksen hunnloeve. Oeyenbrynene hevet seg naar en av vokterne gikk inn i buret faar aa mate en av kattene melk paa flaske. Men den virkelige skepsisen kom foerst naar gutten, paa maks 22, gjorde det internasjonale “kom hit”- tegnet. Vi lo det selvfoelgelig vekk, men det var tydelig at gutten insisterte. Etter tjue sekunder med total stillhet fra alle tre, ble vi med inn i et lite forbur som virket som lager for diverse redskaper. Doera inn til selve buret ble mer eller mindre motvillig aapnet, og vi hadde ikke lenger noen fysisk beskyttelse mot fem eksemplarer av jordas kanskje farligste rovdyr. Vokteren holdt oppmerksomheten til en av tigerne med en flaske melk, saa vi fikk muligheten til aa klappe de og ta bilder. Varmen, og den tydelig gode tilgangen paa raatt kjoett, gjorde disse beistene baade rolige og generellt uinterresserte. Men naar to voksne bengalske tigre hopper paa hverandre og “lekesloss” under en meter fra deg, kjenner man “frykten”, menneskets urinnstinkt godt nede i magen. 10 minutter (já, faktisk) som fremtidige barnebarn skal faa servert detaljert ved sengetid.

Dagen etter, loerdag, dro Ole Daniel sammen med 40 andre backpackere i en eldre buss inn i “La Boca”, som endte opp ved mektige “La Componera” - Club Athletic Boca Juniors’ hjemmestadion. En fryktelig varm og intens opplevelse. Ordentlig drittkamp som Boca tapte 2-0, men trommene, trompetene, og de godt over 50 000 hjemmesupporterne holdt koken i to og en halv time. Omtrent som briskeby.

Siste dagen ble brukt til aa gaa, ta bilder og spise is i en braakete, arkitektonisk vakker og overraskende groenn soeramerikansk storby.

Bussen til Foz Iguazu gikk senere samme dag. Puerto Iguazu som ligger paa den argentinske siden av de storslaatte fossene i Iguazu, er et lite groent tettsted med brune hus, samt sterk hete og luftfuktighet. Vi tok oss en dag i ro og fred paa et trivelig hostel med ungt klientell, samt egen hage, privat rent basseng og grill delt mellom oss og et trivelig australsk par. Dagen etter tok vi bussen, sammen med et annet trivelig australsk par (!) - Noel og Victoria, til Iguazu nasjonalpark og de beroemte fossefallene. Heldigvis har ikke dette omraadet blitt utnyttet eller spesielt utbygget for turisme, saa man faar en genuint sterk naturopplevelse. I tillegg til aa traske rundt paa nedgaatte stier og skakke steintrapper, se nesten usanne fossefall fra alle mulige vinkler, tok vi en baattur inn under fossen med en aapen baat.

Dagen etter gikk bussen fra den brasilianske siden av nasjonalparken til Florianopolis, soeroest i Brasil. Noel og Victoria ble med oss samme vei, og vi befinner oss naa paa samme hostel i et lite tettsted 20 minutter fra Florianopolis. Om en time gaar bussen inn til centro Florianopolis hvor det befinner seg over en million partyklare og utkledde mennesker i gatene. Det skal visstnok vaere en kjempeparade gjennom gatene, og vi maa proeve aa komme tidlig for aa i det hele tatt kunne se noe som helst.

Vi koser oss glugg ihjel de siste dagene i soeramerika og skriver igjen saa snart vi er i Hong Kong. Vi har hatt litt problemer med bildene, men vil faa uploadet de saa fort som mulig.

Savner venner, familie, elever og kollegaer!

Takk for tilbakemeldingene.

Skrives snart

Fjell, strand og mafia

Lenge siden?

Vi befinner oss for tiden i fantastiske Buenos Aires. Paa et trivelig og sosialt hostel, fyllt til randen av hyggelige og imoetekommende backpackere.

Ved siste oppdatering forsoekte vi aa faa billetter til byen Angus Calientes og Machu Picchu. Dette foerte ikke til store problemer, men prisen paa 216 dollar (kun tog) skrapte grundig i reisekassa. Det skal sies at selve turen, og opplevelsen av Machu Picchu (uttales visstnok Matsju Piktsju) var fantastisk, og verdt hvert oere. Selv om man har sett et firesiffret antall bilder, og man faar en sterk foelelse av at det aa dra til Machu Picchu er aa hake av noe obligatorisk, vil man fortsatt miste pusten. Ingenioerkunsten og blodslitet treffer deg i ansiktet, og man opplever aa ikke fatte det oeyet ser. Lusjen paa selveste kongehaugen ble ironisk nok turens hittil verste. Planen var aa kjoepe inn til ost- og skinke-sandwich, men siden osten viste seg aa vaere myke lasagneplater, ble dette mer komisk enn kulinarisk.

Peru Rail (privat, engelsk selskap) eier alle rettighetene for tog til og fra det lille tettstedet Aguas Calientes, og sitter dermed med monopol for transporten til en av verdens stoerste turistattraksjoner. De oppererer med to typer tog og priser for turister ("backpacker" og "vistadome"), samt et mye rimeligere alternativ for lokale. Paa hjemreisen bestilte vi plass paa "vistadome" siden det rimeligere backpackeralternativet var fullbooket. Bildene som ble vist oss ved kjoepet av billettene viste seg aa vike sterkt fra virkeligheten, og vi foelte oss snytt. Dette klarte vi ikke aa la ligge, saa dagen etter moette vi opp paa billettkontoret. Her fikk Ole Daniel en liten smakebit av hverdagen til en advokat da han bestemt og rolig forklarte Peru Rail hvordan de hadde brutt den internasjonale markedsfoeringsloven. Dette, krydret med en hvit liten trussel om soeksmaal, endte opp med at vi fikk tilbakebetalt begge returbillettene paa 120 dollar. Aase var stolt av Ole Daniels prestasjoner som "advokat".

Senere samme dag tok vi igjen fatt paa den 20 timer lange bussturen tilbake til Lima. Som tidligere nevnt var den forrige bussturen heller middelmaadig, saa vi var enige om aa bruke litt ekstra kroner paa fine seter langt unna doen. Siden dette igjen viste seg aa vaere feil i forhold til bildene vi ble vist, endte vi ogsaa her opp med en kompensasjon paa halve billetten.

I Lima ble vi moett av Helena (dama som hjalp oss med bussbilltett til Cusco). Hun virket som guide, husvert, venninne og viste oss blant annet en fantastisk lys- vann- fontenepark, kysten langs Mira Flores og byens bohemomraade. Paa flyplassen ble vi moett av et overbooket fly, saa med en ny klage ble vi tildelt et femstjernes hotell, samt flybilletter paa 300 dollar hver.

Etter en flytur og en busstur kom vi fram til Mar Del Plata, Argentina. Det ble en hjertelig velkomst med Ingrid Beate (Aases venninne fra Nesbyen) og Fede (Ingrid Beates kjaereste) paa busstasjonen. Vi ble kjoert hjem til et nydelig, idyllisk hus i skogen, og ble moett av en to aar gammel border collie ved navn "Olaf". Livet i Mar Del Plata besto av lange strender, hoeye boelger, mange soerfere og en liten hvalross. Vi har badet i sol og hav, men med en og annen regnskur. Paa kveldene ble vi oppvartet med nydelig argentinsk mat (kjoett, fisk, blekksprut etc.). Vi fikk ogsaa treffe Fedes familie med sterke sicilianske aner (!), og da helgen kom, tok Ingrid Beate og Fede oss med til den store familieranchen - en stor kvegfarm med god gammel cowboyfoelelse i veggene.

Loerdag formiddag var vi invitert til en stor argentisk hagefest med hele familien og en stor andel venner. I loepet av dagen fikk vi oppleve tre generasjoner sammen i latter, sang og dans. For Ole Daniel som er en godt over middels fanatiker av Coppolas mesterverk; "Gudfaren", skapte denne festen sterke bilder av foerste scene i del 1.

Onsdag morgen rakk vi saavidt bussen videre til Buenos Aires. Et trist farvel, men vi ser tilbake paa oppholdet med vide smil.

Tusen takk for et fantastisk opphold! Gleder oss til aa komme tilbake.

I morgen er planen aa dra til en zoo der vi har hoert snakk om at vi kan gaa inn i burene til dyrene. Ser fram til det med blandede foelelser :)

Naa sutrer ei gammel brasiliansk dame om aa ta over denne maskinen, saa vi faar heller skrive igjen.

Savner dere alle!


Aase og Ole Daniel